Når man tester hormoner som kortisol, DHEA, testosteron, østrogen eller progesteron, er det viktig å vite at spytt- og blodprøver måler forskjellige former av disse hormonene — og at verdiene derfor ikke kan sammenlignes direkte eller omregnes.
Spyttprøver måler det frie (bioaktive) hormonet — den delen som kroppen faktisk kan bruke.
Blodprøver (serum eller plasma) måler som regel totalnivået av hormonet — både den aktive (frie) delen og den inaktive, proteinbundne delen.
Siden mengden fritt hormon kun utgjør en liten brøkdel av totalnivået, vil verdier fra en spyttprøve naturlig være mye lavere enn verdier fra en blodprøve — og de oppgis derfor i helt ulike enheter.
Ulike testmetoder = ulik sensitivitet
Spyttprøver analyseres ofte med metoder som er optimalisert for å måle svært små hormonkonsentrasjoner (f.eks. pg/mL eller pmol/L).
Blodprøver er derimot laget for å måle høyere konsentrasjoner og bruker enheter som ng/mL eller nmol/L.
Ingen direkte omregning er mulig
Fordi spytt- og blodprøver måler forskjellige biologiske komponenter og bruker ulike teknologier, finnes det ingen pålitelig formel som kan omregne verdier mellom dem.
Hver test bruker derfor de enhetene som passer best til metoden, slik at resultatene blir både korrekte og meningsfulle.
Vi presenterer alltid resultatene dine i den enheten som er mest relevant for metoden som er brukt — og sammen med et referanseområde slik at du kan tolke verdien riktig.
Den beste måten å forstå hormonnivåene dine på er å sammenligne resultatet med referanseområdet i rapporten, i stedet for å prøve å matche det med blodprøver fra andre kilder.
Oppsummering:
Spytt- og blodprøver måler ulike ting, med ulike analyseteknikker og ulik sensitivitet. Derfor krever de forskjellige enheter for å gi riktige og brukbare resultater.
Sammenligning av mineral- og vitamintester (fullblod vs. serum/plasma)
JAkkurat som ved hormontesting avhenger målinger av mineraler og vitaminer av hvilken type prøve som brukes.
Fullblodstester måler totalmengden av et stoff både inni de røde blodcellene og i plasma.
Serum- og plasmaprøver måler kun det som sirkulerer i væskedelen av blodet.
Derfor kan verdier og referanseområder ikke sammenlignes eller omregnes direkte.
Fullblodsverdier er ofte høyere fordi de inkluderer mineraler som er lagret inne i cellene.
For eksempel er nivåer av sink, magnesium og selen mye høyere i fullblod enn i serum.
En sinkverdi på 6,5 mg/L i en fullblodstest kan virke høy sammenlignet med serumverdier (0,7–1,2 mg/L), men de måler helt forskjellige ting.
Viktig å huske:
Resultater skal alltid tolkes ut fra referanseområdet for den spesifikke testtypen.